I stedet for å skremme folk bort fra Ullevaal bør Drillo gå fra dør til dør og be folk om å komme.
De vil bli sett
Tidligere i uken rotet han igjen. Da ble han sitert på at han «gir blaffen» i hvor mange tilskuere som kommer på Norge-Albania og at det «gjerne kan komme fem stykker for min del».
Om Norge-Albania hadde vært en uspennende treningskamp i iskalde mars hadde neppe så mange reagert. Men Norge-Albania kan til syvende og sist være kampen som gjør at landslaget kommer til sitt første mesterskap på ... hm, telle, telle ... 14 år. Finnes det noe større for en fotballspiller enn verdensmesterskapet i Brasil? Om jeg hadde vært landslagstrener, hadde jeg gått fra dør til dør i Oslo, som Jens eller Erna før valget, og tryglet folk om å komme. Og brøle. Og synge.
For flere tusen mennesker som har kommet for å se deg, heie på deg og hjelpe deg gjør noe med deg. De kan få deg til å løpe de ekstra meterne. Takle hardere. Opptre klokere. Eller vinne den hodeduellen i eget felt når Albania ligger under 0-1 og det er tjue sekunder igjen av tilleggstiden. Jeg har ikke vitenskapelige bevis for dette. Ikke andre enn at kamper oftest ender med hjemmeseier og at dommere bare er mennesker; mennesker lar seg gjerne påvirke når flere tusen vil ett lag alt godt og det andre laget dit pepperen gror.
Jeg liker fotballtrenerenDrillo. Han vinner flere kamper enn han taper, og så lenge jeg kommer fra en underdog-nasjon som Norge er det godt nok.
Men av og til sier Drillo så mye rart at jeg lurer på om han spiller mindre begavet. Han er for eksempel en av de få jeg har møtt som sier at han ikke liker musikk. Jeg skjønner ikke sånt. Hva skal man svare et menneske som sier at det ikke liker musikk? Liker de heller ikke lyden av havet? Eller luften på fjellet? Selv liker jeg musikk så mye at jeg ofte er i tvil hvis et «Hva velger du: miste synet eller hørselen?»-dilemma dukker opp. Drillo har også sagt at han ikke liker stemning. Jeg lar den ligge.
Og for fanden, de er jo ekshibisjonister, disse fotballspillerne! Tror du at de stiller opp i bar overkropp over 110 sider i VG Helg eller jåler seg opp med hårvoks før kamper eller tatoverer seg på hvert ledige felt av huden fordi de ikke ønsker å bli sett? De elsker å bli sett. Hvis John Arne Riise ikke blir sett, visner han. «Fem tilskuere» er sånt som gjør at han må begynne med Viagra.
Holmenkollen blues
Siden vinteren fortsatt sitter så hardt i, la meg flytte tesen om publikums betydning over i skisporet.
Noen dager etter VM i Holmenkollen i 2011 var over fikk Petter Northug, Marit Bjørgen og Therese Johaug garantert en kraftig nedtur. En slags blues. Koffertene deres var fulle av medaljer, så de burde være glade, men de visste: Det beste (med ski) er over. Vi er i 20- og 30-årene, og det beste er over. For - bortsett fra naturopplevelser - hva kan toppe det å vinne i et verdensmesterskap på hjemmebane der over 100.000 har møtt opp for å heie på deg? Hva hadde disse skiløpene og titlene vært uten menneskene som kom til Holmenkollen til fots, på ski, med T-banen, og som laget store teltleire i marka? Det var norske løpere som gikk en ekstra runde etter at løpene deres var ferdige, for å se menneskehavet én gang til. De ville bare at det skulle vare litt til.
Og det er dette Drillo ikke ser. Å vinne er én ting. Å vinne sammen med andre noe helt annet. Å vinne sammen med noen andre mens enda flere - for eksempel en nasjon - gir alt for at du skal klare det, løfter opplevelsen opp på et helt nytt nivå. Spør Fjørtoft og Mini
og Bratseth og de andre fra «Generasjon Gull» om hva de husker. Dehusker selvsagt 3-0 i Polen, 2-0 mot England og 1-0 mot Mexico, men hver gang de tenker å det, tipper jeg at
underbevisstheten maner frem bildene av hysteriske fans i bakgrunnen.
No comments:
Post a Comment